Beloved York

På vei ned fra turen vår lørdag ettermiddag kom det 3 store hunder mot oss som begynte å jage Diamant. 2 av hundene ble tatt tak i av eierene, og siste hunden løp videre etter.
Den ga til slutt opp for den ble sliten og daltet tilbake til eier. Jeg med Lille Vic på armen løp bakken ned for å se hvor Diamant var, borte vekk. Hun ble observert ved der jeg hadde parkert bilen på veien og løp på veien men så var det ingen som så henne.
Flere ble med å lete utover kvelden, og på natten ble noen ungdommer med og gikk flere runder rundt vannet vi hadde gått ved.
På søndagsmorgen gikk jeg alene rundt vannet, gikk og gikk..overalt....
Mange fra forumet og folk i bygda gikk å leita hele søndag.
Utover dagen og kvelden så kom det stadig folk og hjalp til å lete, og på kvelden ble det satt ut sporhunder som sporet snerten av henne og vi fant lunken hundemøkk..med lange mørke hår i som bare måtte være hår fra meg.
2 forskjellige sporhunder gikk samme spor, men uten hell.
 Solveig ble med meg om natten da vi satte oss i skogkanten med soveposer og kaffekanne for å lytte og se etter henne. Ingen tegn.
Ingen tegn fra dagen. Ingen hadde hørt eller sett noe.
Jeg følte alt var nytteløst og følte jeg ga opp. Solveig sa: Du har ikke gitt opp for du sitter her.
Kl 2 dro vi hjem da vi tenkte hun lå sikkert og sov. Vi kjørte litt rundt på veien hjem, og var hjemme kl 0210. Kl 0230 ringer ei venninne som bor i skogkanten og sier at Diamant sitter på verandaen deres og piper. De gikk ut ,men da løp hun til skogs igjen.
Vi kjørte fort som svint til skogen og hun sto da i veien og jeg stoppet bilen Hun så helt vill ut og kjente meg ikke igjen.
Jeg ropte på henne og hun hadde veldig lyst å komme mot meg, men hun vegret. Blikket hennes sa at den stemmen kjenner jeg men jeg er redd.

Så plutselig kommer hun løpende mot meg og 5 meter før hun var ved meg snudde hun og stakk til skogs igjen. Det eneste jeg tenkte var...hun lever!!!! Ingen rovdyr har tatt henne....hun lever!!!!
De som bor der hun var på verandaen sto da oppe ved skogstien slik at de ville se henne om hun kom den veien, så jeg gikk sakte mot der vi hadde satt igjen stoler og tingene vår. Så hørte jeg plutselig et skrap fra et vedskjul og jeg ser de forskremte øynene hennes...
Jeg strakk frem hånden og hun knurret til meg, så luktet hun litt og vegret seg. Så  tar hun sats og regelrett hoppet inn i armene mine.
Hun tvilholdt potene sine rundt armen min og jeg bare ropte det høyeste jeg kunne "Jeg har Diamant!!!!"
Jeg føler alt har vært uvirkelig, hun er ikke skadet og spiste så godt når vi kom hjem. Drakk 4 skåler med vann.

Innsatsen fra folk i bygda, fra hundefolk fra dere på forumet. Helt fantastisk!!!!
Jeg fikk høre idag at folk syns det var en trist stemning i Fenstad og alle holdt utkikk etter henne.
jeg har fått melding fra utallige folk idag som jeg ikke vet som har sett etter henne.
Også fått vite at rev ble sett i hele går ettermiddag og kveld rundt husene i skogkanten. Når jeg gikk første natten så jeg 6 rever og grevling, og på dagen så vi ørn.
Men alt gikk bra!!!


















sliten frøken idag


Gjensynsgleden mellom lille Vic og Diamant var stor, "manten" lå i armkroken til Lille Vic i 30 min på morgenen og hun sleika henne så fælt.